NARRATIVT TIDSSKRIFT
Nyskabende idéer og praksisformer

Cecilie Erichsen Lærkerød

Jeg ble inspirert til å skrive artikkelen «Fantasiens magi i barns terapi»  etter å ha lest boken «Narrativ Therapy in Wonderland» (David Marsten, Laurie Markham og David Epston, 2016) og ha deltatt på David Marsten sin workshop i Trondheim april 2019.

Lucas og jeg ble kjent i januar 2019, da hans foreldre ønsket veiledning i hvordan håndtere hans uro. Foreldrene til Lucas hadde skilt lag og praktiserte ulike måter å møte hans uro på, de var uenige om hvilke måter de mente best hjalp gutten, dette førte til konflikter mellom foreldrene. Skolen var også bekymret.

Første gang jeg traff Lucas, fikk jeg møte en særdeles kreativ og fantasifull gutt. Han ønsket ikke å delta i samtalen med meg i starten før jeg forstod at jeg måtte bli kjent med verden gjennom hans øyne. Han trengte å kjenne seg verdsatt og lyttet til. Gjennom fantasien og det han var opptatt av, dannet vi en allianse dere han kunne fortelle meg med hans ord hvordan det var for han å leve med URO og hva han opplevde var til hjelp for han. Ved å eksternalisere URO, ble det lettere å skille URO fra identiteten til Lucas. Lucas var i ferd med å få merkelappen et vanskelig og urolig  barn.  Ved å snakke om URO som en egen størrelse og form var det lettere å se hva Lucas selv ønsket og drømte om for sitt liv, men som URO ofte kom i veien for. Lucas selv fortalte hvordan journalisten Eddie strevde med å håndtere «Venom» (fra filmen VENOM), en symbiose som ufrivillig hadde tatt plass i Eddie. Gjennom Lucas sin interesse for «Venom» og Eddie ble det lettere å forstå hvordan ufrivillige symbioser kan være å leve med, på godt og vondt.

Fortellingene om hvem Lucas er og hva han stod ovenfor ble mye rikere, og beskrevet gjennom hans verden. Jeg bestemt meg for å være åpen for det Lucas var opptatt av og å låne litt magi fra fantasiens verden.  Det ble en veldig fin prosess, hvor Lucas opplevde at terapi kunne være nyttig og gøy, i tillegg begynte han å ta egne grep for å håndtere URO. Mor og far begynte å samarbeide bedre.  Vi lagde en egen bok fra vårt arbeid sammen, der Lucas tegnet og fortalte sin historie med egne ord og tegninger.